Livet med barn

Flere ganger siden jeg ble mor for 8,5 år siden har jeg fått spørsmålet «hvordan er livet med barn?». Jeg er ganske sikker på at de er forberedt på å høre om hvor fantastisk givende og morsomt det er. Men jeg er ikke helt som andre mødre. Jeg ble ikke født til å være mor, så da jeg ble mamma måtte jeg tilpasse hele mitt vesen rundt den lille klumpen som hadde kommet uplanlagt inn i livet mitt. Flere ganger gjennom fødselsdepresjon, bleieskift, pottetrening, grensesetting, søvnløse netter og store bekymringer har jeg ofte spurt meg selv dette: Hvordan ER det egentlig å være mamma?

Det er slitsomt. FRYKTELIG slitsomt. Det er så altoppslukende slitsomt at jeg noen ganger kjører meg en lang tur bare for å puste litt fritt. Det er masete, bråkete, klissete, irriterende og rett og slett et lite mareritt noen ganger. Barn er født uten grenser, manerer eller selvkontroll. Da ett barn ble til to tenkte jeg «hva har jeg gjort». Men på godt og vondt er de to så forskjellige som det er mulig å få dem, så det som var negativt med førstemann, er positivt hos nr.2. Og motsatt. Så da blir det jo litt spenning i hverdagen da! Og det rare med barn er hvor lett det er å se gjennom alt bråket og maset og rotet. For de er noen kjærlige små monstre. Barn elsker uten hemninger og betingelser. De elsker deg for akkurat den du er, rett og slett fordi du er den viktigste personen i livene deres. Vi som foreldre får oppleve den reneste form for kjærlighet, og det gjør det faktisk verdt det.

For det å være foreldre er også givende, morsomt og gledelig. Det å se lillemor svømme rundt som en sel i bassenget på babysvømming, og se guttungen knekke svømmekoden, det er helt utrolig moro. Det å se stoltheten og gleden deres når de mestrer noe nytt, det er utrolig givende og rørende. Når de kommer løpende med en tegning eller en pinne som de vil du skal se, eller en stein (hva er det med barn og steiner/pinner???), da lærer du deg å gi oppmerksomhet til andre du ikke trodde gikk an. For det å virke superinteressert i en pinne eller en stein, DET er egenskaper jeg ikke er født med, men som måtte læres fort da jeg ble mor.

Det å få barn innebærer også mer bekymring enn jeg noen sinne trodde jeg var i stand til å inneholde. Første natt på eget værelse, første dag i barnehagen, første gang på besøk hos venner, første gangen guttungen gikk alene hjem fra skolen, første gang vesla klatret opp på benken. Får de nok mat, spiser de sunt nok, får de for mye kjeft, får de nok kjærlighet, er grensene vi setter for strenge/slappe, gjør vi det riktig? Alt dette og mye mye mer er bekymringer og tanker man med ett må ta inn over seg og deale med. Jeg var IKKE forberedt første gang, men heldigvis lærer man til barn nr.2 banker på livmoren. Men det er fortsatt verdt det. Og man lærer fort at hver alder har sin sjarm, og gir hver sin form for glede for oss foreldre. Man lærer også at kjærlighet kan nå høyder man ikke visste om.

Så hvordan er det å være foreldre? Slitsomt, lærerikt, gledelig, morsomt, frustrerende, oppofrende, forvirrende og rett ut helt unikt. Det er en reise som ikke tar slutt. Man er foreldre resten av livet, og det er både flott og skremmende. Dette er livet med barn. 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s